Fotballens magiske verden

Lenge siden forrige innlegg her. Håper ingen er innom daglig for oppdateringer, dere blir skuffet.

Fant ut at dette formaet egner seg godt for å oppsummere AFC Wimbledons første sesong (tilbake) i den profesjonelle ligaen. En sesong som til slutt endte med helt ok 16.plass.

League Two

Tallenes tale er klare: 15 seiere, 9 uavgjorte og 22 tap ga 54 poeng, noe som holdt til 16.plass.

Hjemme var statistikken 9-4-10, med målforskjellen 39-40. Også det en 16.plass på hjemmetabellen.

Av positive ting, kan det trekkes fram at bare tre lag scoret mer på hjemmebane. Men samtidig var det kun to som slapp inn flere mål på hjemmebane. Det er med andre ord sjelden kjedelig å besøke Kingsmeadow.

Borte endte man opp med 6-5-12, også det en 16.plass på bortetabellen. 23-38 ble målforskjellen. Kun fire lag scoret færre borte, og kun fire slapp inn flere. Rom for forbedring, altså.

Til sammen scoret de blå og gule 62 mål, noe som holder til en 12.plass på scoringstabellen. Kun tre lag slapp imidlertid inn flere mål. Til og med de to lagene som rykket ned, Macclesfield og Hereford, slapp inn vesentlig færre enn Wimbledons 78 baklengs.

Sesongen kan egentlig deles i flere bolker - En herlig start, hvor 7-2-3 var nok til å ligge på direkte opprykk. Så fulgte tolv grusomme kamper, som resulterte i tre uavgjorte og hele ni tap, som sendte laget langt nedover på tabellen. Så kom tre strake seiere, før man igjen gikk sju kamper uten seier. Avslutningen var variabel, med fem seiere, en uavgjort, og seks tap. Men nok til at det aldri ble virkelig farlig, selv om nedrykksplassene en liten stund bare var fem poeng unna.

Cuper

Ligacupen ble et avsluttet kapittel allerede før første seriekamp. Bortemøtet med Crawley, i det som ble en kvalifisering til 1.runde, endte med 2-3-tap. Luke Moore og Jack Midson stod for målene.

Johnstone's Paint Trophy endte ikke mye bedre. Først ble det seier på straffer mot Stevenage, etter at kampen endte 2-2 (mål av Sam Hatton og Rashid Yussuff). Så ble det 1-1 (mål av Yussuff igjen) og tap på straffer borte mot Swindon. To gode resultater isolert sett, men det hjelper lite i cupsammenheng.

FA-cupen startet som en liten opptur, hvor 0-0 hjemme mot Scunthorpe ble til 1-0-seier borte, etter mål av Luke Moore. Men i neste runde ble det 1-3-tap borte mot Bradford, hvor Midson stod for målet.

Laget har også deltatt i Surrey Senior Cup og London Senior Cup, to cuper hvor man har stilt med en blanding av junior- og reservelaget, samt et par av de lengst bak i køen på a-laget. I førstnevnte cup ble det tap i andre runde mot Corinthian Casuals, i sistnevnte endte det i semifinalen mot Hendon.

Mål

For denne kategorien og for spilte kamper er det kun ligaen som er tatt med.

Jack Midson 18
Luke Moore 9
Christian Jolley 7
Sammy Moore 6
Rashid Yussuff 4
Billy Knott 3
George Moncur 2
Byron Harrison 2
Ricky Wellard 1
Charles Ademeno 1
Gareth Gwillim 1
Sam Hatton 1
Jamie Stuart 1
Max Porter 1
Kieran Djilali 1

I tillegg til fire selvmål.

Kamper

Følgende spillere har fått spilletid for Wimbledon denne sesongen. * = spillere på lån. K = keeper, F = forsvar, M = midtbane, A = angrep.

Seb Brown 44 (0) K
Jack Midson 43 (3) A
Sam Hatton 41 (3) F
Sammy Moore 39 (1) M
Jamie Stuart 33 (1) F
Rashid Yussuff 29 (12) M
Luke Moore 29 (8)
Gareth Gwillim 27 (0) F
Mat Mitchel-King 24 (0) F
Christian Jolley 23 (14) A
George Moncur 20 (0) M*
Callum McNaughton 18 (0)* (Lån før han ble kjøpt)
Chris Bush 16 (6) F
Ricky Wellard 16 (6) M
Billy Knott 14 (6) M*
Brett Johnson 14 (4) F
Lee Minshull 13 (5) M
Max Porter 12 (4) M
Byron Harrison 11 (8) A
Jason Euell 8 (1) A*
Pim Balkestein 6 (0) F*
Charles Ademeno 5 (10) A
Kieran Djilali 4 (9) A
James Mulley 3 (8) M
Ryan Jackson 3 (4) F
Fraser Franks 3 (1) F
Jason Prior 2 (1) A
Gavin Hoyte 2 (1) F*
Brendan Kiernan 1 (8) M
Jack Turner 2 (0) K
Reece Jones 1 (0) M
Huw Johnson 0 (1) M

Totalt har altså 32 spillere fått spilletid for Wimbledon i League Two denne sesongen. Av disse startet ti mer enn halvparten av kampene, men bare fem av disse startet mer enn 30 kamper. Hele 19 spillere har startet tosifret antall kamper, og unge Huw Johnson var den eneste av de 32 som ikke har startet en kamp.

Totalt har seks spillere vært lånt inn. Callum McNaughton ble kjøpt senere, Gavin Hoyte (1 mnd) og Jason Euell (2 mnd) kom og forsvant. Phil Balkestein ble lånt inn på slutten, mens Billy Knott og George Moncur ble lånt i januar, og ble ut sesongen.

Feilkjøp

Mye av årsaken til at man ikke gjorde det bedre denne sesongen, var at man traff svært dårlig med kjøpene før sesongstart. Ismail Yakubu, og ikke minst Danny Kedwell og Steven Gregory skulle erstattes. Men Max Porter, Kieran Djilali og Charles Ademeno ble aldri i nærheten av de forsterkningene man trodde, og er nå borte. I tillegg var nykommer Mat Mitchel-King langtidsskadd da han kom. I tillegg ble Chris Bush og Gareth Gwillim signert på permanent basis. Det eneste sommerkjøpet som virkelig traff, var storscorer Jack Midson.

Samtidig er det verdt å merke seg at Byron Harrison ble kjøpt i januar. Også han har slitt, men er med neste sesong. Spissen skal ha vært klubbens dyreste i den nye historien.

Av lånespillerne har Billy Knott og George Moncur vært ekstremt viktige. Phil Balkestein var ikke lenge, men viste at han kan være en aktuell mann å komme tilbake til i sommer. Jason Euell gjorde mer for de andre spillerne utenfor enn på banen, og Gavin Hoyte var helt overflødig.

Neste sesong

Hele 13 spillere har fått beskjed om at deres kontrakter ikke blir fornyet. Det er reservekeeper Jack Turner, forsvarerne Chris Bush, Gareth Gwillim, Fraser Franks, Brett Johnson, Jamie Stuart og Ryan Jackson, midtbanespillerne Max Porter, Ricky Wellard, Lee Minshull, Reece Jones, James Mulley og angriper Kieran Djilali. I tillegg forsvinner altså Knott, Moncur og Balkestein tilbake til henholdsvis Sunderland, West Ham og Brentford etter lån.

Av disse må de sies å være klart mest overraskende at man slipper begge venstrebackene i Bush og Gwillim, som har klart seg godt i år. Stuart og Johnson har spilt mye både i fjor og i år, men alder og prestasjoner gjør at det ikke er noe stort sjokk. Djilali og Porter har ikke vært i nærheten av å prestere som håpet, og her har man garantert muligheter til å hente inn bedre spillere for lik lønn. Wellard, Minshull og Mulley har vært back up både i fjor og i år, og er helt ok som det, men ingen av dem blir savnet lenge. Turner, Franks, Jackson og Jones har knapt spilt de siste sesongene, og kunne i likhet med de tre foregående vært beholdt for breddens skyld. Men at de også må gå, tyder på at manager Terry Brown virkelig mener alvor.

Dermed er følgende spillere de man ønsker å beholde også neste år:

Keeper: Seb Brown
Forsvar: Sam Hatton, Callum McNaugthon, Mat-Mitchell King
Midtbane: Sammy Moore, Brendan Kiernan, Rashid Yussuff, Huw Johnson
Angrep: Luke Moore, Byron Harrison, Jason Prior, Jack Midson, Christian Jolley

I tillegg er ikke situasjonen til spissen Charlie Strutton avklart. Han ble hentet fra langt lavere divisjoner på en korttidskontrakt i mars, men lånt rett ut igjen til Maidenhead.

Av de som er igjen, er Brown, S. Moore og Midson tre spillere det har vært hintet sterkt til at det er interesse for andre steder. Naturlig nok. Wimbledons tre beste spillere, med nøkkelroller i laget. Tre spillere man er helt avhengige av å beholde, og tre spillere som har sagt rett ut at de ønsker å bli.

Brown er naturligvis førstevalg i mål. Her trengs en reservekeeper. Hatton, McNaughton, Mitchell-King er alle spillere som kan regne med mye spilletid i forsvar. Men her bør det inn et minst fire spillere - Et klart førstevalg på stopperplass, det samme på venstreback, og to backup-spillere.

På midtbanen er Moore og Moore to spillere som har vært faste i år som dyp og offensiv midtbane. Yussuff er en kurant indreløper, men bør først og fremst være å finne på benken neste år. Kiernan og Johnson har knapt fått spilletid, og er værende for breddens skyld. Her bør det inn minst tre, helst fire-fem spillere, om man tar med den offensive midtbanerollen. Her ryktes det at Jason Euell kan komme tilbake nok en gang. To av spillerne bør være klare førstevalg, en bør være Yussuff-nivå, og minst en av disse bør kunne avlaste Moore dypt ved behov.

På topp er Midson et klart førstevalg, og klubben virker å ha tro på Harrison. Jolley en god mann å ha på benken. Prior er langtidsskadd, Strutton et stort spørsmålstegn. Begge hentet fra lavere divisjoner, og uansett hvordan det går, i beste fall fjerde-femtevalg. Den plassen med minst akutt behov, men Harrison og Jolley hadde ikke hatt vondt av konkurranse fra en enda bedre spiss.

Dermed er ønskelisten:
Reservekeeper
Venstreback
Midtstopper
To back up i forsvar
To indreløpere av høy klasse
Alternativ til Moore offensivt
Back up på midtbanen
En spiss som er bedre enn Harrison og Jolley

Med andre ord - Ønskelisten består av ti spillere, hvor det er meget viktig at fire-fem mann er så gode at de styrker førsteellveren. Det blir en spennende sommer.

Kanskje blir det også hentet opp noen fra reservene/juniorene.

Dermed tror jeg en tenkt førstellever neste år kan bli:

Brown - Hatton, Mitchel-King, Ny, Ny - S. Moore - Ny, Ny - L. Moore - Midson, Ny
Benk: Reservekeeper, McNaugthon, Yussuff, Euell, Jolley/Harrison
Utenfor tropp: To forsvarere, Kiernan, Johnson, en midtbanespiller, Jolley/Harrison, Prior, Strutton.

Noen med enda bedre kjennskap til Football League som har lyst til å spå noe om hvilke spillere som kan være aktuelle?

Jørgen

Noen ganger er fotball så uendelig mye mer enn 22 mann som i to x 45 minutter springer etter en ball. Lørdag var en av de kampene som ikke kunne vært bedre regissert i Hollywood.

Opprykksfinalen mot Luton ble som alle hadde trodd. Jevnt og tøft og lite finspill. Legg til enorme sjanser som brent begge veier, og en dommer som var for feig til å gi Luton et soleklart straffespark tre minutter før slutt. Legg så til en høydramatisk straffesparkskonkurranse, og du får en opprykksfinale det vil bli snakket om i syd-London lenge. Noen ganger kan faktisk virkeligheten overgå fantasien, og dette var definitivt et av de øyeblikkene.

Det var også noe uendelig vakkert over at det var nettopp Seb Brown og Danny Kedwell som til slutt ble de store heltene. Pondusspissen Kedwell, som med kapteinsbindet på armen har scoret i mer enn annenhver kamp de fire siste årene, og som dermed har bidratt sterkt til tre opprykk på samme tid, fikk æren av å dundre inn den avgjørende straffen. Og Brown, keeperen som selv var et fast innslag på Selhurst Park da Wimbledon ennå var en toppklubb, og med foreldre som har vært supportere siden før Seb ble født, var mannen som tigermykt sprang til siden for å redde de to nødvendige straffesparkene. Å se keeperen stå og grine av glede etter at han har sikret opprykket, er intet mindre enn magisk.

Det var også noe herlig symbolsk med at finalen ble spilt på City of Manchester Stadium. Kontrastene fra eier Manchester City, hvor arabiske eiere har brukt et par oljefond på spillere, og ned til lille Wimbledon, kunne knapt vært større innenfor fotballens verden. En kan mene hva en vil om City, Chelsea og andre nyrike klubber, og de har for så vidt bare tatt den muligheten de har fått. Men er det en ting jeg er sikker på, og stolt av, så er det at Wimbledon aldri vil bli en slik klubb.

Dessverre så var det Luton som måtte lide på lørdag, og tapet vil nok sitte lenge i hos de oransje supporterne. For det er heller ikke en klubb som "fortjener" å være utenfor den profesjonelle fotballen, men elendig klubbstyring har gradvis ført klubben nedover. For 23 år siden møttes de to klubbene i semifinalen i FA-cupen, og mens Wimbledon nå er på vei opp, har forhåpentligvis Lutons fall nå stoppet i Conference.



De fleste kjenner etter hvert historien til Wimbledon. En historie som, heldigvis, er like sjelden som den er sterk. Men måten klubben har reist seg på de siste ni årene, det er intet annet enn beundringsverdig. Da klubben ble frarøvet supporterne, var det ingen selvsagt sak at det skulle reise seg en ny klubb opp av asken, en klubb av og for de samme supporterne. For mange er de ikke, og vil trolig heller aldri bli. Men dedikerte, og med en intens vilje til å vinne tilbake de som er gang var deres. Nå er de enda et stykke på vei. Og hvem hadde trodd at klubben, som i 2002 hadde åpne treninger i Wimbledon Common, for å i det hele tatt kunne stable et lag på beina, ni år seinere skulle være tilbake i den profesjonelle ligaen?

En liga som var ikke gjorde noe da supporterne mistet klubben sin, og som nå må se den samme gjengen tilbake igjen. I den grad noen har vært ute etter hevn, så fikk de den på lørdag, da opprykket var klart. Det har vært imponerende lite hevngjerrighet og bitterhet blant supporterne. Naturligvis, det sitter dypt inne hos de fleste at klubben ble tatt fra dem i 2002, men jeg tror ikke det er en eneste sjel som ikke er takknemlig for å ha fått være med på reisen fra Seagrave Haulage Combined Counties League, og opp til League 2.

Supporterne har betydd alt, og har vært sin egen lykkes smed. Den bitterheten som kunne sittet i, er erstattet med en intens trang til å vise at Dons er en gjeng som aldri gir opp. Det har de klart nå. Kanskje var det det FAs krasse uttalelse, "Resurrecting the club from its ashes as, say, 'Wimbledon Town', is not in the wider interests of football", som sparket i gang alt i 2002.

At Wimbledon en gang skulle leke med de store i Premier League, var egentlig naturstridig, og at de skulle holde seg oppe i nærmere 20 år, var nærmest utenkelig. Hvor reisen nå stopper, er umulig å spå. I League 2 vil klubben være minst av alle når det kommer til tilskuertall og stadionfasiliteter, men størst på sjel og ekte fotballkjærlighet. Kanskje har man funnet sitt rette nivå nå. Men for en klubb som allerede har brutt så mange utenkelige barrierer, så er det lite som tyder på at eventyret slutter her.

Et naturlig neste kapittel vil være en retur til Plough Lane. Banen hvor alt startet, og hvis forfatning startet hele flytteprosessen, som til slutt endte i klubbens død og gjenoppståelse. Riktignok lever klubben i øyeblikket fint på Kingsmeadow, nå omdømt til Fans Stadium, og planene om å flytte tilbake til Plough Lane blir stadig sjeldnere tatt opp. Men drømmen om å flytte hjem er fortsatt der. Og først da kan vi snakke om at ringen er fullendt.

Nei, her skal ingen personer drites ut. De færreste kan noe for at en stresset far og ei mor i fødselståke har landet på et navn som gjør poden til et fremtidig mobbeoffer.

Her går vi etter de lagene som kanskje ikke har gjort seg spesielt bemerket med sine sportslige prestasjoner, men som definitivt har gjort sitt for å gjøre seg bemerket på andre måter. Drukkenhet, midlertidig sinnsykhet og ren dumskap er knapt nok plausible forklaringer på et par av lagnavnene.

I de tre øverste divisjonene er det riktignok en god del verdige kandidater. Brann, Hønefoss og Viking, for å nevne noen, mens lag som Odd, (Sandnes) Ulf og Vidar tar seg for den heller pussige tradisjonen med guttenavn på laget. Men i denne bloggen er det 3.divisjon til og med 5.divisjon jeg konsentrerer meg om. Fra 6.divisjon og nedover er det naturligvis massevis av gullkorn, men her er det da også langt flere lag som bevisst har søkt etter artige/latterlige navn.

I størst mulig grad har jeg prøvd å gå etter lag som ikke har stedsnavn, som som dermed indirekte har en gyldig unnskyldning, men mot dette punktet synder jeg helt sikkert massivt. Noen stedsnavn er rett og slett for artige til å unngå.

Så, her følger landets mest komiske lag, hvert fall om vi skal dømme ettter navnet. Er noen glemt? Hva mener du er landets latterligste lagnavn?

Apollo - 5.divisjon Hordaland - Spiller trolig kampene sine i nærheten av Luna (Se lengre ned).

Bakke - 5.divisjon Rogaland - Upraktisk sted å spille fotball.

Blest - 5.divisjon Hålogaland - Lokaldialekt for vind. Og (nesten) et helt ålreit utested i Trondheim. Men som lagnavn?

Brodd - 3.divisjon avdeling 6 - Kanskje det denne teksten mangler (?). Navn hentet fra insektverdenen er generelt sett ikke tøft.

Burfjord - 6.divisjon Troms - Neppe et sted (eller lag) du må oppleve før du dør.

Bjørn - 5.divisjon Sogn og Fjordane - Kult dyr, litt kjedelig guttenavn, og et ganske teit lagnavn.

Egge - 5.divisjon Trøndelag - Kom tydeligvis før høna.

Eid - 3.divisjon avdeling 7 - Oppkalt enten etter muslimsk høytid eller antyder at de engang har hatt noe, men ikke nå mer. Hva var det de eide? Et kult lagnavn, muligens?

Emblem - 5.divisjon Sunnmøre - Mistankene går på at noen har misforstått grundig i det de sendte inn innmeldingsskjemaet.

Express - 5.divisjon Agder - Xtremt teit på alle mulige måter. Da de først bestemte seg for å være teite, kunne de i det minste valgt et norsk ord.

Fart - 5.divisjon Indre Østfold - Tatt med først og fremst for engelskspråklige lesere.

Fet - 5.divisjon Akershus - En gjeng som har godt av å løpe litt.

Fjøra - 3.divisjon avdeling 7 - Kanskje ikke et lag andre gruer seg til å møte? Stiller i fjærvekt-klassen.

Flint - 3.divisjon avdeling 4 - Et navn til å fly i flint av. Jada, det var et billig ordspill. Men hvem finner på å kalle opp laget etter en steintype?

Flisa - 3.divisjon avdeling 2 - Jada, et stedsnavn. Men Flisa? Med det navnet, så kan du aldri nå toppen.

Flisbyen - 3.divisjon avdeling 3 - Stiller i nesten samme klasse som overnevnte. Flis er ikke kult, ferdig med det.

Flå - 4.divisjon Trøndelag - Denne gjengen har brutale planer for hva de skal gjøre med motstanderen.

Fram - 4.divisjon Trøndelag - ?og tilbake er like langt.

Framsyn - 6.divisjon Troms - Burde vært fremsynte nok til å se at jeg ville latterliggjøre navnet.

Freidig - 5.divisjon Trøndelag - Jaggumeg et freidig valg av navn!

Frognerparken - 4.divisjon Oslo - Med sinnataggen på topp. Spennende lokaloppgjør mot (Bygdøy) Monolitten i år.

Foss - 5.divisjon Troms - Vanskelig sted å spille fotball, vil jeg tro.

Gaular - 5.divisjon Sogn og Fjordane - Bruker nok utestemme litt for mye.

Giv Akt - 4.divisjon Agder - Veldig, veldig militært. Lagnavn med null glede i seg. Bare alvor.

Glassverket - 5.divisjon Buskerud - Burde ikke disse vært i bedriftsserien?

Gneist - 4.divisjon Hordaland - Noen som husker den Donald-historien hvor en dame fra steinalderen forelsker seg i Donald? Heter ikke hun Gneist?

Gossen - 5.divisjon Nordmøre og Romsdal - Høres ut som en annen måte å si FHM-chubby på.

Grykameratene - 5.divisjon Nordmøre og Romsdal - En skal vokte seg for å si noe stygt om mennesker en ikke kjenner. Men denne Gry, er det ikke litt faretruende at hun har så mange guttevenner? Er hun den lokale madrassen?

Grytøy - 4.divisjon Hålogaland - Høres ut som det gjengen i Grykameratene (se over) vil ha av henne.

Hardhaus - 4.divisjon Hålogaland - Med et slikt navn, bør du i det minste spille høyere opp enn 4.divisjon. Det er ikke tøft å være tøff mot de små.

Havørn - 5.divisjon Rogaland - Joda, ørner er tøft. Men dyrenavn er undertegnede fortsatt skeptisk til.

Hei - 4.divisjon Telemark - Hello, is there anybody in there? Hei, ha det, over og ut.

Herkules - 3.divisjon avdeling 5 - Om du først skal kalle opp laget etter en supersterk liksom-figur, hvorfor ikke ta en tøffing? Iron Man hadde dessuten vært et mye artigere lagnavn.

Herre - 5.divisjon Telemark - Herregud.

Indre Kåfjord - 6.divisjon Troms - Innsiden av vår tidligere fotballpresident? Æsj.

Junkeren - 3.divisjon avdeling 11 - Enda et navn som jeg ikke skjønner. Høres mer ut som et klengenavn på stedet utenfor Oslo S, der ?junkiene? henger.

Kjapp - 4.divisjon Telemark - Tipper de fant på navnet i en fei.

Kløfta - 5.divisjon Akershus - Burde spilt i dameserien.

Korgen - 4.divisjon Nordland - Kurv? Blomsterkorgen hadde i det minste vært sjarmerende.

Krabbetor - 4.divisjon Hordaland - Ooooohooooh, du skal få krabbe-, krabbe-, krabbe-Tor i undiken, som Bjørn Hellfuck så nydelig sang det.

Kurer - 4.divisjon Oslo - Hva de skal kureres for er uvisst. Eller frakter de noe?

Kvernbit - 5.divisjon Hordaland - En bit av en kvern. Åkei. Men hvorfor lage et lag ut av det?

Laksvatn - 4.divisjon Troms - Sikkert fint for fiskere. Men det er bare i sjuerfotball det kan være lurt med fiskere.

Langangen - 5.divisjon Telemark - Noen fortjener å gå planken her.

Lokomotiv Oslo - 4.divisjon Oslo - Spiller kampene sine i nærheten av Junkeren (se lengre opp).

Luna - 5.divisjon Hålogaland - Spennende om de hadde møtt Sola (se lengre ned) til kamp.

Lyn - 4.divisjon Oslo - Kjendisinnslaget her. Værfenomener er fortsatt ikke kult.

Meek - 5.divisjon Nordmøre og Romsdal - Hva er det de prøver å si med dette navnet? Høres ut som et dårlig forsøk på å være moderne. Et lag som garantert stiller i stylede drakter med fancy farger.

Muskel - 5.divisjon Rogaland - Praktisk å ha mye av dette om du skal vinne kamper. Men det betyr ikke at det er et spesielt godt lagnavn. Tvert i mot.

NFK Breiskallen - 5.divisjon Indre Østland - Tidligere kjent som Nederlaget. Det hadde, utrolig nok, vært et bedre valg av navn.

Nord - 5.divisjon Rogaland - Forferdelig upresis stedsbeskrivelse av et lag som holder til sørvest i landet.

Nordlys - 4.divisjon Finnmark - Joda, nordlys er fint å se på. Men som lagnavn? Neh.

Oslojuvelene - 5.divisjon Oslo - Pretensiøst, det skal de ha for.

Oslo City - 3.divisjon avdeling 1 - Et merkelig forsøk på en ?kul? og engelsk vri på navnet. Eller er det bedriftslaget til kjøpesenteret? Merkelig er det uansett.

Polarstjernen - 4.divisjon Finnmark - Greit at det er lange avstander i Finnmark, men dette blir kanskje litt i overkant?

Putten - 5.divisjon Oslo - Har prioritert golf i vinter.

Rival - 4.divisjon Nordmøre og Romsdal - Men hvem er egentlig Rivals rivaler?

Rollon - 4.divisjon Sunnmøre - Klassiker. Men bedre enn Deo-spray FK .

Rygge - 5.divisjon Østfold - Å bevege seg feil vei er ikke alltid smart.

Sagene - 4.divisjon Oslo - Spennende om de møter Hammerfest i cupen.

Skade - 3.divisjon avdeling 5 - Kanskje min favoritt. Stadion burde hete Legevakta. Et lag det sannsynligvis er tøft, eller veldig greit å møte, alt etter hvordan du ser det.

Skarphedin - 3.divisjon avdeling 5 - Kanskje ikke spesielt morsomt, men hva betyr det? Er skarphedin en ting? Merkelig.

Skavøypoll - 5.divisjon Sogn og Fjordane - Betyr det noe? Eller er det bare merkelig?

Ski - 5.divisjon Oslo - Burde holdt seg unna fotball.

Skjold - 3.divisjon avdeling 7 - Her skal man forsvare seg!

Skåla - 5.divisjon Nordmøre og Romsdal - Nok en artig vri. Denne gjengen har oppkalt laget etter en del av middagsserviset.

Skårer - 4.divisjon Akershus - Enda et lag som ikke holder det de lover.

Sola - 3.divisjon avdeling 6 - Eneste lag som kan GARANTERE godt vær på kampene.

Solbygg - 5.divisjon Agder - Er det ikke bedre å holde seg på skyggesiden?

Stakkevollan - 5.divisjon Troms - En stakkevoll høres mer ut som noe mamma kunne ha kjøpt på et loppemarked enn et fotballag.

Storm - 5.divisjon Nordland - Disse værfenomenene inspirerer litt for mange?

Storm - 4.divisjon Telemark - Men storm er tydeligvis tøft nok til at to lag har valgt seg det som lagnavn. Er det mulig?

Stort - 5.divisjon Oslo - Musa som brølte?

Stålbrott - 5.divisjon Hålogaland - Stålbrudd, er det det de prøver å si?

Stålkameratene - 3.divisjon avdeling 11 - Noen som i det minste har blitt inspirert av Iron Man! (Se Herkules)

Svett - 4.divisjon Oslo - Før kamp og? Tegn på dårlig form!

Søndre Torsken - 5.divisjon Troms - Som om ikke fiskenavn er teit nok, måtte de også ha med en retningsbeskrivelse.

Tasta - 4.divisjon Rogaland - ?Tast 800 00 000? for å stemme frem dette til landets latterligste lagnavn.

Tempo - 5.divisjon Trøndelag - Europas beste tegneserie, i følge Jokke. Han snakket altså ikke om fotballaget.

Tolga-Vingelen - 5.divisjon Trøndelag - Et navn som står seg uten forklaring. Fin klang. Fint, og veldig rart.

Tornado Måløy - 3.divisjon avdeling 7 - Samme som med Lyn og Storm. Værfenomener er ikke spesielt stilig som lagnavn.

Urædd - 3.divisjon avdeling 5 - Her kommer vi, vi er ikke redde for noenting! Greit det.

Valhall - 4.divisjon Troms - Stedet de døde vikingene havner er kanskje ikke et passende sted for fotball? Spiller de med avhugde hoder?

Vembli - 5.divisjon Oslo - Forsøk på morsom fornorsking av engelsk stadion. Uten å lykkes.

Vind - 4.divisjon Indre Østfold - Sted hvor det er vanskelig å slå langpasninger.

Vinne - 5.divisjon Trøndelag - Om de holdt det de lovet, ville de neppe vært i 5.divisjon. Men samtidig, Tape er ikke et spesielt bra lagnavn det heller.

Ølen - 5.divisjon Rogaland - Nytes forhåpentligvis etter, ikke før kamp av lagets spillere.

Nå er det i gang igjen. Nok en gang skal produktiviteten her til lands senkes dramatisk i to lange, kalde uker. Egenmeldingsdager kommer til å bli brukt over en lav sko, hunder kommer ikke til å bli luftet, og avisene slipper å trykke opp værmeldingen på forsiden. Festesmøring kommer til å bli diskutert på styremøter, løypeprofiler på bussen, og til og med barnevognmafiaen på en cafe i din umiddelbare nærhet kommer kanskje til å diskutere noe annet enn ammeteknikker og konsistensen på podens avføring. Gjør deg klar til det norskeste av det norske. Det er klart for VM. Ikke bare VM, men et verdensmesterskap  i Holmenkollen, den moderne skisportens hjem. Morgedal får ha meg unnskyldt.

Vi nordmenn liker å være enkle mennesker, som overvinner naturen vi lever i. Nordmann er du vel egentlig bare om du har et snødekt fjell som nærmeste nabo. Det er ikke ordentlig femmil før du har vært innom Frognerseteren to ganger, du er ikke en ordentlig skihopper før du har landet langt ned mot sletta etter å avsats fra Norges nasjonalmonument, og for å få kunne kalle deg for en ekte nordmann, så må du vite at Magne Myrmo var den siste som vant et mesterskap på treski. Og er du en ekte nordmann, vil du kanskje hevde at Sophia Loren som var den heldige av de to, da hun frekt og fredig prøvde å sole seg i Hallgeir Brendens glans i Cortina 56. Og selv om Norge riktignok er arrangerte VM i provinsjonelle Trondheim i 1997, og slapp tusser og vetter løs i Lysgårdsbakken i 1994, så er det 29 år siden vi virkelig arrangerte et verdensmesterskap slik det virkelig skal være.

VM i 1982 kan sidestilles med brunost, bunad og brudeferder i Hardanger, når de mest rotnorske av det norske trekkes frem. I årevis ble spørsmålet om hvor du var da Oddvar Brå brakk staven brukt som et lakmustest på en persons sinnstilstand. Alle andre svar enn at du var i løypa, satt benket sammen med naboen i grendehuset, eller at du faktisk ER Terje Bogen er uakseptabelt når du blir stilt overfor en slik test. At du ikke var født, knapt nok planlagt, regnes kun som en delvis formidlende omstendighet. Helst bør du også kunne tillegge at selv om den stillferdige trønderen Brå ble den store helten, så hadde du minst like mye sympati for den enda mer stillferdige, og langt mer skjeggete finnen Juha Mieto. Mannen som to år tidligere var et hundredel bak svenske Thomas Wassberg i kampen om OL-gull på 15-kilometeren, og som for alltid vil være selve personifiseringen av hvor lite som kan skille det totale og ydmykende nederlaget fra statusen som evig helt.

Mietos nederlag var den direkte årsaken til at hundredeler ble fjernet som skillelinje i langrennssporten. En endring vi nordmenn naturligvis var skeptiske, ja til og med motvillige til. Det er tross alt vi nordmenn som fant opp skisporten, og det er vi som sitter med fasiten på hvordan den bør være. Ekte langrenn går naturligvis i klassisk stil, og bør helst foregå på den måten orientering fortsatt foregår, hvor løperne forsvinner inn i skogen, og kommer tilbake i ensom majestet snaue to timer seinere. Fellesstart har drept den tradisjonelle skiløperen, en atlet som i år 2011 helst bør promotere koffeinholdige drikker, være en halvkriminell fyr fra multikulturelle Groruddalen, eller i det minste svare spørsmål fra den skrivende presse med ferdigtrykte overskrifter og frekke vendinger. For ikke å snakke om skisporten, hvor den middelmådige Jan Bokløv skapte v-stilen, og plutselig ble best. En stil som hadde holdt seg unna skibakkene, og kun ble brukt i aktiviteter som kan utføres i senga, om vi nordmann fikk bestemme.

Gro Harlem Brundtland kunne på Lillehammer slå fast at det er typisk norsk å være god, mens Bjørge Lillelien la lista hakket høyere da han i 1981 slo fast at vi er best i verden, etter den utrolige seieren mot England, før han deretter ramset opp de engelskmennene han hadde hørt om. Men la oss slå fast en ting - Ingenting er så viktig som å slå svenskene. Et sølv bak en svenske er det ultimate nederlag, mens samme medaljevalør er en enorm prestasjon, så lenge broderfolket tar mer beskjedent for seg på resultatlistene. Derfor er Jørgen Brink noe nær en nasjonalhelt blant langrennsfolket, etter at han egenhendig overrakte stafettgullet til Norge i 2003. Men han kan i det minste smykke seg med å være første som får navnet sitt aktivt brukt i det norske språk siden ministerpresident Vidkun fikk samme tvilsomme ære på 40-tallet. ?Å gå på en Brink? vil for alltid være et synonym for en fullstendig kollaps, og stemningen i Kollen vil ikke bli komplett før noen lager en reportasje om sure svensker. Hvorfor Nidar valgte ?Sure skrikerunger? som navn på seigmennenes fetter er for meg uforståelig, når navnet ?Sure svensker? var ledig. En tabbe jeg regner med at blir rettet opp så fort Nidars navneansvarlige har lest denne bloggen.

Det å ta t-bane kan i Oslo kan være en traumatisk opplevelse. En følelse av hvordan tunfisk på boks faktisk hadde hatt det, om de kunne føle noe der de lå. Innenfor disse blikkboksenes fire vegger eksisterer det klare regler for hvordan vi nordmenn skal te oss. Det å ta kontakt med ukjente er noe som kun er lov om det skulle skje noe høydramatisk, som at vognføreren uttaler navnet på neste holdeplass på en komisk måte. Bryter du disse reglene, vil samtlige av dine medpassasjer straks ha klassifisert deg som innflytter, turist eller gal, som alle går under den megetsigende samlebetegnelsen ?bønder?.

Men disse reglene gjelder naturligvis ikke under VM. Linje 1 retning Holmenkollen skal romme Gudmund fra Hallingdal, Hjørdis fra Steinkjer, samt HELE salgsavdelingen til Vital forsikring, som stiller i matchende VM-gensere og med minst en kubjelle hver. Sammen skal disse bidra til å gjøre turen til de 15 mest joviale minuttene i ditt liv. Forbrødringen vil være total når Gudmund sammen med Vital-gutta lager sanger med unødvendig mange nødrim til melodiene av ?Heia Norge? og ?We are the Champions?. Her er sure miner ikke tillatt, her gjelder det å synge med. Så lenge du ikke er svensk, naturligvis. Det er bare å glede seg.

Etter to uker med folkefest er det hele over. Gratishaugen ligger igjen naken og øde, unnarennet i Kollen venter forgjeves på en ny sesong av ?Ta sjansen!?, og medaljestatistikkene står igjen som det håndfaste beviset på svingningene følelsesregisteret til det norske folk har hatt gjennom mesterskapet. Men fortvil ikke! For mesterskapet avløses elegant av skiskytternes mesterskap i russiske Khanty-Mansijsk. Selv om vi alle vet at Lars Berger kommer til å bomme fire ganger på siste skyting, at avisene kommer til å bruke etternavnet til kometen Tarjei Bø i billige ordspill, og at Nordigarden nok en gang kommer til å levere limericks ingen utenfor kommentatorbua synes er morsomme, så kommer vi nok en gang til å sitte klistret til skjermen. For nok en gang kommer Norge til å være best, juble høyest, og ha de styggeste VM-jakkene. Men like mange nordmenn vil det nok ikke være i løypene i Russland, som det vil være i Holmenkollen. Men det skulle nå bare mangle. For russerne har tross alt verken Kollen-bruset, wienerpølser på termos, Frognerseteren eller t-banelinjer direkte fra Majorstua. Det har ingen andre heller. Derfor kan ingenting, absolutt ingenting, måle seg med Norge og Holmenkollen. Naturligvis. Vi er tross alt best i verden. Og det kommer vi til å fortsette å være, så lenge norske barn fortsetter den årelange tradisjonen med å å bli født med ski på beina.

Hadde vi i det minste rykket ned med stil, så kunne det gått an å akseptere det. Men søndag fikk vi se et lag som verken ville eller klarte å gi Fredrikstad motstand.

Det startet allerede før kampstart. Aleksander Dimitrijev og Davy Claude Angan var begge vraket. Dimitrijev har vært lagets beste spiller i høst, Angan den eneste som har evnet å skape trøbbel for motstanderne. Samtidig ble Lennart Steffensen, som tidvis har vist gode takter på kanten, plassert på venstre back, en plass hvor han er langt unna å holde det nødvendige nivået.

Konsekvensene av omrokkeringene var at laget startet med en midtbanefirer med Benny Olsen, Tor-Øyvind Hovda, Umaru Bangura og Kenneth De Vita Jensen. For å være veldig direkte, så stilte vi med en midtbane hvor maks en har noe å gjøre i en slik posisjon i en slik kamp. En midtbane uten de nødvendige kvalitetene, og det skule da bare mangle at vi ble overkjørt fullstendig.

Merkelige rokkeringer

Det er sjelden lurt å skulle finne opp kruttet på nytt i en så viktig kamp. Foran årets viktigste kamp, finner altså trener Reidar Vågnes ut at han skal finne opp kruttet på nytt. Det er sjelden lurt, og vi fikk tidlig svar på hvor dårlig planlagt denne kampen var. Den første halvtimen var det kun ett lag på banen. Et lag med innsats, vilje og lyst til å vinne, mot et lag som stilte opp fullstendig uten en kampplan. Det var dømt til å gå til helvete.

Tanken bak å sette inn folk som Kamal Saaliti, Benny Olsen og Tor-Øyvind Hovda må ha vært å få inn folk som kommer fra Hønefoss, eller som har et stort hjerte for klubben. For det har vært et problem i år, at mange av de som skal dra lasset, har vært spillere som i for stor grad har spilt for seg selv, og ikke for laget. Men det er merkelig om fødested skal gå foran kvalitet. For all del, de elleve som starter bør uansett være i stand til å prestere på et helt annet nivå enn de gjorde. Men det er tross alt treneren som har ansvaret for å sende utpå et lag som kan ha en fair sjanse. Og der feilet Vågnes så kraftig, at man virkelig må stille spørsmålstegn ved dømmekraften hans.

Katastrofal start på kampen

Raio Piiroja er en fantastisk hodespiller, og en enorm trussel på en hver dødball. At vi lar han få fritt spillerom inne i feltet på den første dødballen, er så fantastisk at man nesten kan bli imponert. Det virket ikke som om spillerne var bevisste på hvem som skulle følge den eneste store trusselen FFK hadde inne i feltet. Når vi da gir vekk to nye scoringer før halve omgangen er spilt, så tipper det hele over grensen for det komiske.

1-4 er ikke et resultat som speiler kampen under ett. For etter Kamal Saalitis noe heldige redusering, er det vi som kjører kampen de neste tre kvarterene. Lennart Steffensens halvvolley like etter hadde fortjent en bedre skjebne, og i starten av 2.omgang har vi et press som kunne og burde resultert i mål. Men fotballen er nådeløs, og når Alex Valencia får fulltreff kvarteret før slutt, så kan vi ikke føle oss ranet på noen som helst måte. I dag fikk vi et tap som speiler den innsatsen og lysten til å vinne som de to lagene viste.

Kampen i Fredrikstad handler kun om å gjennomføre med en viss form for verdighet. Selv om vi er programforpliktet til å late som om vi prøver, kan ikke den kampen bli spennende. Vi møter et lag som er alt for rutinerte til å gjøre den kampen spennende. Et lag som ikke trenger å ta sjanser, og som kan sikre seg gjennom 90 minutter.

Vi får som fortjent i år

Sesongen sett under ett, så får vi som fortjent. At vi klarte å legge to lag bak oss på tabellen handler vel så mye om at både Kongsvinger og Sandefjord har vært katastrofale, som at vi har vært gode. For er det noe vi ikke har vært, så er det gode. Ingen kan si noe på at innsatsen som har blitt lagt ned i år ender i nedrykk. Enkeltkamper har vært gode, men totalt sett har vi vært langt unna å ta nivået.

La oss da håpe at man har lært. Det å rykke ned trenger ikke å være verdens undergang. Mange lag har klart å bruke et nedrykk til noe positivt, for så å komme sterkere tilbake. Men for at vi skal klare det, så kreves det hard jobbing. Men det kreves også at vi evner å planlegge for et lengre sikt enn en sesong av gangen. Om vi skal ha ambisjoner om å gjøre Tippeligaspill til mer enn en engangshappening, så må det fra og med 2011 planlegges for en tidsperiode på minst to år. Opprykk, og deretter hvordan man skal kunne klare å berge plassen den kommende sesongen.

Nedrykket betyr at folk som Umaru Bangura, Aleksandr Dimitrijev og Madiou Konate spiller sin fotball andre steder neste sesong. Flere vil sikkert også forsvinne, og da er det bare å håpe på at Kristjan Ørn Sigurdsson og Paul Obiefule er blant de. Om noen vil ha dem. Spillere som har vært langt unna å prestere i år, og som med høye lønninger og skuffende prestasjoner er bremseklosser for klubbens utvikling.

Jobben som gjøres nå er avgjørende for klubbens fremtid

Men det kanskje aller viktigste er å holde entusiasmen oppe, både i klubb og by. Noen vil kanskje hevde at den er borte, når det knapt møter opp et firesifret antall tilskuere i kvalifiseringen. Klubben har en stor jobb her, for om vi noensinne skal bli et Tippeligalag igjen, så trenger vi en by og en tilskuerskare som står bak laget. Noe nytt Fredrikstad kan vi aldri bli. Men i mindre skala er det mulig å strekke seg etter noe lignende. Ingen skal undervurdere betydningen av at bortelagets supportere tok over AKA Arena i hopetall søndag.

I fjor kom klubben seint i gang med det meste. Både treninger, spillerkjøp og mye av planleggingen var på plass for seint. Om vi vil unngå noe lignende i år, så har vi dårlig tid. Klubben står uten trener, halve laget ser ut til å forsvinne, og den seine sesongavslutningen nå gjør at det haster å få ting på plass. Punkt en må være å finne ut hvem som skal lede laget tilbake til Tippeligaen. Samtidig må man umiddelbar starte arbeidet med å finne ut hvem som er med videre. Noe vet man, men mye er uklart, og det bør komme på plass så fort som mulig.

Neste sesong heter motstanderne ikke Vålerenga, Rosenborg og Brann, men Strømmen, Ranheim og Løv-Ham. Men også Sandefjord, Kongsvinger, Bodø/Glimt og Hamkam. Fire lag som alle trøbler på sine områder, men som garantert legger planer for hvordan de skal komme seg tilbake til toppen fortest mulig. Skal vi ha noen sjanse i det selskapet, må vi må mer ut av hver krone enn vi gjorde i år.

Første sesong i Tippeligaen ble med andre ord ingen suksess, og historien sluttet vondt. La oss håpe at siste kapittel ikke er skrevet ennå.

Om en feilslått kjøpspolitikk, hva Strømsgodset har gjort riktig, og hvorfor Joachim Magnussen gjør at jeg ser lyst på fremtiden.

Torsdag ble Joachim Magnussen klar for spill  i Hønefoss de neste tre årene. 23-åringen kommer fra Hødd, hvor han har spilt de siste fem årene, etter å ha blitt hentet fra den lokale klubben Bergsøy.

Joachim Magnussen ble presentert som HBK-spiller torsdag. (Bildet er hentet fra Honefossbk.no)

Magnussen er en svær kar, der han rager nesten 2 meter over havet. Sammen med en solid fysikk, har han også et godt rykk, og god teknikk. Noe av det demonstrerer han i denne videoen, som viser noe av det han gjorde da Hødd sist var i Adeccoligaen, tilbake i 2008. Se videoen HER.

De to siste årene har Magnussen til sammen scoret 34 mål fra sin plass enten i midten av en angrepsrekke med tre mann, eller fra en av kantene. Han har vært på prøvespill i Viking, vært i søkelyset til Molde og Aalesund, og for et par uker siden blitt presentert som nesten klar for spill i Sogndal.

Med andre ord, så har vi her skaffet oss signaturen til en svært spennende og ettertraktet spiller, som kommer som Bosmanspiller. Samtidig er det ingen grunn til å tro at Magnussen blir lønnsledende i klubben. Nå er det ingen garantier for at han vil slå til. Men det er det heller ikke om man henter fra det man tror er øverste hytlle, jmf. Obiefule og Sigurdsson.

Vinteren var en katastrofe

Når vi tenker på den nærmest katastofale aktiviteten vi hadde på overgangsmarkedet sist vinter, er dette en signering som gir håp om at vi har lært. Spillere som Kristjan Ørn Sigurdsson og Paul Obiefule ble hentet inn på fete lønninger, og har prestert på et nivå som gjør at det skal bli vanskelig å bli kvitt dem. Madiou Konate føyer seg også inn i rekken av godt betalte spillere som ble hentet i vinter, men han ser nå ut til å forsvinne etter kvalifiseringskampene.

Generelt sett kan man si at vinterens signeringer kan kjennetegnes ved at de som ble signert, var spillere som enten ikke var gode nok, og/eller har minimal videresalgsverdi. Spillere som i beste fall kan gjøre en god jobb for klubben i et par år, men som også har høy lønn, noe som kombinert med høy alder gjør flere av dem usalgbare. Davy Claude Angan er naturligvis unntaket her, og et kjøp Hønefoss skal ha skryt for.

Så vi en kursendring i sommer?

Derfor er det godt at klubben nå ser ut til å ha endret kurs. Aleksander Hassum og Kevin Beugre ble hentet i sommer, og nå Magnussen. Legg også til 16-åringen Abdi Mohamed, som kommer fra Hallingdal med spill på G15 og G16 og interesse fra et stort antall norske toppklubber i bagasjen, og som hospiterer på a-laget. Fellesnevnere er at det er fire unge spillere, som kommer uten at det betales overgangssum, og som plasserer seg langt unna lønnstoppen i klubben. Spillere som har et potensial til å kunne bli attraktive for større klubber med den riktige utviklingen.

Etter mer enn ti år i de to øverste divisjonene, er det ikke mange salg vi kan vise til. John Anders Bjørkøy viste seg som en god investering, og det samme gjorde naturligvis Vadim Demidov. Spillere som kom som ubeskrevne navn, og som på kort sikt hevet laget, før de ble solgt videre med god avkoastning. Investeringer som dette er akkurat det en klubb som HBK (og de fleste andre klubber, selvfølgelig) må sikte seg inn på.

Samtidig er det ikke slik at vi kun skal stille med unge og urutinerte spillere på banen. Om vi skal ha som mål å få mer enn en sesong på rad i Tippeligaen, trengs det også spillere som kan lede troppene, og som vet hva det dreier seg om. Men dette lar seg jo kombinere. Strømsgodset har i år vist a dette er fullt mulig. Unge, og til dels umeritterte spillere som Lars Sætra, Ola Kamara, Muhammed Keita, Lars Christopher Vilsvik, Adam Larsen, Jo Inge Berget, Krister Aunan og Marcus Pedersen har fått tillitt og muligheter. Samtidig har laget vært bygd opp med rutinerte spillere som Alexander Aas, Joel Riddez, Glenn Andersen og Øyvind Storflor.  Strømsgodset har, med beskjedne midler, på et par år gått fra å ha et elgammelt, lite salgbart og usexy lag, til å en stall hvor flere av ungguttene er attraktive for større klubber.

Stallen vi sitter på er gammel og usalgbar

Nå ser det ut til at Hønefoss har begynt å tenke mer langsiktig enn det vi har gjort tidligere, og all ære til de som sitter med ansvaret for dette. Og uavhengig av hvilken divisjon vi spiller i neste år, må det i løpet av det neste året gjøre store justeringer i a-stallen. Madiou Konate og Kamal Saaliti ser ut til å kunne forsvinne i vinter, og forhåpentligvis blir Paul Obiefule med på lasset. David Hanssen kan bli nødt til å legge opp. Så har vi spillere som Benny Olsen, Kjetil Byfuglien, Lennart Steffensen, Kristjan Ørn Sigurdsson, Frode Lafton og Erik Hagen. Spillere som er på slutten av karrierene sine, og det er neppe en vågal påstand å hevde at flesteparten av de fem nok ikke spiller for klubben i 2012. Samtidig er det et stort spørsmålstegn ved om Aleksander Dimitrijev og Umaru Bangura blir i klubben mer enn en måned til. Samtidig er Davy Claude Angan en såpass spennende spiller at han kan komme til å bli solgt i løpet av de neste 15 månedene.

13 spillere listet opp, hvor det ser ut som om i beste fall kun et par av dem er med oss når vi sparker i gang serien om halvannet år. Det kan utvilsomt bli et problem, men jeg velger heller å se på det som en utfordring, og som en mulighet. I løpet av de neste 15 månedene har vi muligheten til å forme et nytt og sterkere Hønefoss.

Men noen bærebjelker må et slikt lag ha. Når Thomas Solvoll mandag fyller 30 år, har vi elleve spillere i a-stallen som er 30 år eller eldre, mens Leo Olsen er 29. Det er en dårlig sammensetning av stallen, etter mitt syn, og jeg håper vi får se en gradvis utfasing gjennom de neste tre overgangsvinduene.  Starter vi 2012-sesongen med fem-seks spillere rundt eller over 30 år, er det mer enn nok. Sånn som det er nå, sitter det spillere uten fremtiden foran seg på benken, og tar opp plasser som fremtidens toppspillere kunne hatt.

Det er mulig å finne gull!

Jeg er overbevist om at det finnes flere spillere både i Adeccoligaen og 2.divisjon som har potensial til å bli bærebjelker i en liten klubb som Hønefoss, både på kort sikt, og i et lengre perspektiv. Fellesnevnere for disse er at dette er spillere som har fremtiden foran seg, som vil være billige i drift, og som kan gi klubben mye glede i fremtiden.

Fortsatt bruker norske klubber små ressurser på å speide på og å kartlegge spillere. Mye er fortsatt tilfeldig, mange overganger er basert på sjansespill og forhastede beslutninger, og alt for mange kjøp fremstår i ettertid som uforståelige og alt for kostbare.

Det er ikke mye som trengs for å få en brukbar oversikt over hva som foregår der ute. Selv har jeg sett et smått usunt antall kamper i de to divisjonene under Tippeligaen de siste årene på frivillig basis, noe som er nok til å ha kjennskap til flere spillere som bør være i søkelyset for en klubb som HBK. La oss håpe at gutta på klubbhuset også sitter med god kunnskap om hva som foregår på Guldberagaunet, Nissekollen, Moseidmoen, Stampesletta og andre 2.divisjonsanlegg. Når det gjelder Adeccoligaen, så tar jeg det for gitt at man har en oversikt over hva som foregår.

Klarer  vi å finne fire-fem-seks spillere med riktig innstilling, ferdigheter og tilgjengelighet, samtidig som vi henter vi samme antall etablerte spillere, så er jobben langt fra gjort. Men utgangspunktete er i hvertfall et helt annet enn det vi står med på slutten av vår debutsesong i Tippeligaen.

Boka Moneyball oppsummerer på mange måter hva god og dårlig kjøp- og salgspolitikk er. Men den boka, og prinsippene bak, er oppsummert på en glimrende måte allerede. Derfor velger jeg heller å henvise til to nydelige blogginnlegg om dette, fremfor å skrive noe nesten like godt selv. Jeg anbefaler derfor alle å lese blogginnleggene til Tor-Kristian Karlsen om dette HER. Også mannen bak en av VG Debatts skarpeste penner og hjerner har gjort dette på en glimrende måte, og den kan man lese HER.

Starten er god. Nå mangler det bare at vi klarer å fortsette, samtidig som at vi henter inn en trener som skjønner dette. Og naturligvis at vi berger plassen i Tippeligaen. Selv om jeg tror at vi takler et nedrykk godt, om vi tar de riktige valgene når stallen skal forsterkes.

For tro det eller ei ? Hønefoss er i Tippeligaen!

Hvor skal man starte når man skal beskrive en slik dag, kamp og sesong? Jeg tror jeg starter med avslutningen ? Bilturen hjem i natt. Jeg inntok baksetet, sovnet nesten umiddelbart, og drømte meg gjennom den timeslange bilturen. Men samtidig med verdens største smil påklistret, og jeg sverger på at jeg drømte om Tippeligaen. Selv om det nå ikke lenger er en drøm.

Sesongen skal jeg garantert skrive masse mer om i de nærmeste dagene. I dag lar vi den få et avsnitt eller to.  Og til tross for at opprykket er klart, ble det ingen paradagemarsj ut av Adeccomørket. Tvert i mot, sesongen 2009 har vært en følelsesmessig berg- og dalbane, hvor gleder og skuffelser ofte har avløst hverandre i korte intervaller.
Det skulle ta fire runder før vi skulle ta vår første seier. Allikevel satt vi med følelsesen av at sesongstarten kanskje ikke var så ille ? Vi hadde tatt poeng både i Sogndal og på Jæren, og første hjemmekamp har vi uansett ALDRI vunnet i 1.divisjon.
Den ble etterfulgt av tre strake seiere, og håpet ble tent. Men så kom to av årets mest skuffende kamper ? 1 poeng mot Mjøndalen og Løv-Ham, etter at vi knapt skapte noen målsjanser i noen av kampene.  Men kanskje var det det vi trengte? For på de neste 11 kampene snudde alt. Vi vant 8, spilte 3 uavgjort, og tapte ingen. Vi slo Moss 6-0, Nybergsund 5-1, vi rundspilte Haugesund hjemme, slo Kongsvinger borte, og plutselig toppet vi tabellen.

For de med svakt hjerte må de 11 siste rundene ha vært livstruende. For oss andre gikk det hardt ut over negler, en hver helg var forbundet med nervøsitet, og hverdagene var bare ?tiden mellom kampene?. Hver gang vi hadde muligheten til å stikke fra, så raknet det. Vi ble rundspilt av Moss i runde 20, tapte 0-4, og mistet muligheten til å få en luke på 5 poeng. Vi tapte også kampen etter, i Haugesund, og plutselig var alt åpent.
Matchballene mot Sarpsborg og Mjøndalen borte ble også satt utenfor, ikke i nota, og vi gjorde det alltid langt mer spennende enn det vi hadde håpet på.

Derfor ble gårsdagen en ren seriefinale ? Poeng ville bety opprykk, tap at vi nok en gang hadde rotet vekk sjansen. For Sogndal var det motsatt, de måtte vinne.  Det ville vært vanskelig å planlegge en mer spennende sesongavslutning.
Det er vanskelig å beskrive hvor absurd og surrealistisk alt med denne kampen var. Fra i fjor å spille fotball på Norges dårligste stadionanlegg, tidvis med 6-700 tilskuere, til synet som møtte meg da jeg kom i går. En stappfull stadion, folk som prøver å selge billetter utenfor stadion, og en stemning jeg aldri, ALDRI trodde jeg skulle få oppleve i Hønefoss. En by som den siste uka har blitt farget grønn, svart og hvit, og som faktisk har et hjerte for klubben. Man kan bli rørt av mindre.

Selve kampen var merkelig ? Det så ut som om Sogndal var laget som ville sikre opprykket med uavgjort. De lå lavt, var merkelig tafatte, og skapte fryktelig lite. Med unntak av de siste minuttenes poling av baller mot vår felt, var det kun Tarjei Dale som hadde noe som lignet en sjanse. Riktignok en megasjanse, men etter spill og sjanser ville det vært blodig urettferdig om den gikk i mål.
Hva som skjedde da dommeren blåste av, det er ikke lett å beskrive. Grining, jubling, skriking, hopping, dansing og klemming i en herlig mølje. Etter 11 lange år i 1.divisjon var ikke Tippeliga lenger noen drøm, det var beinhard virkelighet.

For en del er Tippeliga noe man tar for gitt. For meg, og for klubben Hønefoss, så har Tippeliga vært en drøm. Noe man har hatt lov til å fantasere om, men som ofte har virket som en umulighet. Lille Hønefoss der? I 11 år virket det som om det aldri skulle skje. Men nå har det altså skjedd. Og jeg tror ikke vi helt vet hva som venter oss.

Det vil si, vi vet litt. Vi vet for eksempel at VG, TV2, NRK, Dagbladet, supportere, motstandere og alle som følger Tippeligaen kommer til å tippe oss ned. Vi vet at når tabelltipsene skal trykkes, så blir Hønefoss presentert som et av de to nederste lagene. Alle regner med at 2010 blir et ferieopphold i drømmenes verden for oss, før vi er tilbake i virkeligheten året etter.
Og er det noe som passer oss bra, så er det nettopp det. Vi må dyrke outsider-rollen for alt den er verdt i vinter. Tippeligaen er ikke bedre enn at små lag har hevdet seg før, og vil gjøre det igjen.

Men det ikke til å skjule ? Vi har en stor jobb foran oss. Mye må på plass i vinter for at vi skal stille sterkt når serien sparkes i gang. Men med den utviklingen klubben har hatt de to siste årene, så tror jeg vi klarer det. Det er en iver og glød på Ringerike nå, som gir oss et fundament vi kan bygge videre på.

Festen i går var omtrent som man kan forvente av et lag som aldri har hatt grunn til en slik massiv feiring. 600 supportere, blandet med spillere, trenere, sponsorer og ledere. Det så ut som en stor familie i Sjongshallen i går. Riktignok en særdeles høylytt og alkoholtørst familie, men uansett. I en by hvor det lenge har vært splid og diskusjon rundt byens fotballag, fra sammenslåing til stadionbygging, så er nå byen og distriket samlet. Og i klubben er fortsatt forskjellene fra supportere til spillere og ledere liten. Det er fortsatt litt av følelsen av at alle kjenner alle, og på festen var det ikke like lett å skille spillere fra supportere..

Samme hva som skjer neste år, så kommer jeg til å kose meg. En hver kamp blir en fest, og som Jonas Rønning sa: ?Neste år kommer vi sikkert til å feire tap også!?. Jeg håper vi starter sesongen 2010 med et smell ? Gi oss Rosenborg eller Vålerenga hjemme i 1.runde, slik at vi får en Tippeligastart som kan bli både tv-sendt og legendarisk.
Det eneste jeg er skuffet over, er at jeg nå ikke har noen gyldig grunn til å fortsette min relativt store Adeccoligafascinasjon. Men vi får finne en grunn til å følge litt med i løpet av vinteren

Til slutt vil jeg gratulere Haugesund med opprykket. At dere vant gjorde ikke festen mindre for oss, og det føltes helt riktig at dere også klarte dette. Til tross for hvor jevnt det var ? De to beste lagene rykket opp.

Det er på dager som i går man misunner de som ikke er fotballinteresserte...